Notater fra Paradis

Ja, du har helt rett...jeg skrev innlegget 'Democratic Kampuchea' her i Norge, jeg vet at æ, ø og å avslørte meg Og det er her jeg er nå; hjemme i Norge! Akkurat nå sitter jeg og hører på nykjøpt musikk og ser ut på det gråeste, tristeste landskapet jeg har sett på lenge. Det er kaldt her, jeg vet at dere som har vært her hele tiden sier det er varmt, men det er faktisk kaldt!!! Jeg sitter med flanellpysj, ullgenser, ullue og ullsokker og jeg fryser!!! Det er ekstremt kaldt! Ute ligger tåka tett og farger er ikke-eksisterende...og det er snart jul! En mer absurd overgang kan en vel ikke be om?

Vietnam var et velkomment syn da vi følte at vi var hjemme igjen så fort vi krysset grensa. Vi kunne plutselig noe om folket igjen, vi forstår mer av språket, handlinger og valutaen og det føltes godt og kjent. Vi bestemte oss for å spandere på oss litt ekstra siste natta og sjekket inn på Grand Hotel, fire stjerner og greier Vi spiste to retters middag (for mette for dessert) på dyr restaurant (vietnamesisk dyr, ikke norsk dyr) og tok en ordentlig tur ut på byen som avslutning. Karin hadde nå kommet seg til Saigon etter Koh Samet og møtte oss til middag. Vi fikk en fin avslutning på turen vår ved at vi dagen etter sjekket ut av hotellet og dro på spa! Der ble det full kroppsmassage i 90 minutter med aromaterapi og fransk manikyr før vi tok taxi ut til flyplassen. Der gikk tiden fort til vi satt på flyet. Vi mellomlandet i Bangkok og følelsen av at vi aldri kom til å komme oss hjem slo oss. Der måtte vi nemlig ut av flyet og vente nye en og en halv time før vi igjen lettet og ferden mot Paris startet. Vi fikk middag halv ett om natten og fikk kastet i oss maten før vi endelig fikk sove. Heldigvis fikk vi sove ganske greit (ikke godt) slik at tiden gikk fort og vi landet i Paris kvart på fem norsk tid i går morges. Der frøs vi! Eline gikk barbent og jeg med sokker i sandalene og vi prøvde å få sove litt mer slik at tiden gikk fortere, men kulda tok meg slik at jeg ikke klarte sovne. Til slutt satt vi på flyet til Oslo og jeg prøvde å fatte det hele mens jeg satt de to timene flyturen tok og tittet ut av vinduet. Vi skulle hjem, til Norge, til kulda. Vi skulle ikke lenger være sammen, vi skulle ikke lenger bo i en ryggsekk, vi skulle ikke lenger ha det varmt. Vi skulle få se de vi har savnet, de vi har tenkt på og snakket om. Vi skulle ikke lenger se fattigdom overalt, vi skulle igjen kunne forstå hva folk snakker om. Det var faktisk en av de tingene som først slo meg når vi gikk ut av flyet i Oslo: Nå kan vi igjen overhøre samtaler! Det er noe jeg ikke har tenkt på i det hele tatt...eller, jeg har jo det, men kun andre veien. At nå kan jeg ikke lenger gjemme meg bak språket siden ingen andre forstår språket mitt. Men nå slo det meg at jeg har jo ikke overhørt samtaler eller hørt folk snakke om trivielle ting på lenge. Hver samtale om trivielle ting har vært på språk jeg ikke forstår, men nå skal jeg igjen kunne høre andres samtaler og forstå hva alle rundt meg sier for det meste av tiden.

På Gardermoen begynte jeg å bli nervøs. Hjertet mitt slo raskt. Vi hadde reist tretti og en halv time hvorav kun syv timer hadde vært i dagslys, resten hadde vært i mørket. Klokka var litt over tre norsk tid, men for meg var den ni om kvelden og jeg viste ikke hvem som skulle hente meg. Og om de var forsinket. Så da jeg så døra ut til velkomsthallen slo hjertet mitt raskt. Vi fikk baggasjen og lastet det på en tralle og gikk ut gjennom døra og inn i virkeligheten. Vi svinget gjennom tollen og med disse siste skritten lukket kapittelet 'Vietnam og Sørøst-Asia' seg bak meg. Og jeg gikk med lett hjerte og nye erfaringer inn i fremtiden og den nye Helene stor klar til å gjennoppta mitt nye liv og rutiner i gamle, gode Norge. Olga sto der, vakker som alltid, klar med varme klær, kaffe og sjokolade og all min nervøsitet og tretthet fikk utløp i gledestårer i det jeg så henne. Vi klemte og lo og plutselig var jeg hjemme.
Det var ikke så hardt å si hadet til Eline og Miriam som jeg hadde trodd...antageligvis forsto jeg ikke at det var avslutningen, for jeg har jo sagt hadet før, men da har jeg sett de dagen etter. Dessuten var jeg så gira over å være hjemme at jeg var helt i hundre. Men vi fikk sagt hadet til hverandre og så bar det ut i kulda og inn i bilen til Olga. Vi kjørte hjem til henne som nå snart også er hjem til meg. Jeg skal flytte inn med henne og Thomas etter nyttår og gleder meg masse. Pappa kom og hentet meg et par timer etterpå på Stovner og det var godt å se ham igjen. Og så bar det hjem til Fredrikstad og her sitter jeg nå. Jeg har hatt verdens beste søvn i natt i min egen seng med sikkert ni puter og to store dyner. Det har vært rene himmelen. Og nå er jeg hjemme. Hjemme. Et veldig rart ord. Men det er det jeg er...hjemme. Og det har vært godt å kjenne dette etter reisene mine, for nå kjenner jeg at det er her jeg hører til. Og det er godt å høre til et sted. Og fremtiden her bringer mye godt med seg og fremover nå er det så mye koselig og gøy som skjer og det første er å få treffe alle vennene igjen. Som jeg gleder meg! Og så er det jo jul, og så er det nyttår, og så skal jeg flytte tilbake til Oslo, og så skal jeg begynne i ny jobb, og så skal jeg fortsette studiet, og så begynner jeg med impro igjen og så kommer alt det andre som er uvisst og helt sikkert fantastisk Reisene mine er over for denne gangen og jeg sier takk for følget Jeg kommer til å fortsette og blogge fremover, men antagligvis ikke så hyppig som nå, men jeg håper dere titter innom litt inni mellom og ser om det skjer noe nytt. For det gjør det nok Takk for nå! Og god jul, godt nytt år og til neste gang: Hepp!

Under Vietnam-krigen brukte Nord-Vietnameserne en rute som innbefattet poster langs grensen i Kambodsja. Amerikanerne bombet denne ruten og drepte mange sivile kambodsjere, barn som gamle, og presset vietnameserne lenger inn i landet. Til slutt trente vietnameserne en kommunistisk gerilja-gruppe kalt Khmer Rouge og de utstyrte disse med kinesiske og sovjetiske våpen. Det utbrøt borgerkrig i Kambodsja mellom Khmer Rouge, som kontrollerte landsbygda, og den Kambodsjiske regjeringen under ledelse av Lon Nol, som kontrollerte byene. 17. april 1975 omringet Khmer Rouge Phnom Penh, hovedstaden, og tok over landet som ble omdøpt til Democratic Kampuchea. De ville lage et fullstendig kommunistisk samfunn hvor det ikke fantes klasseskiller eller institusjoner og gjorde dette ved å evakuere alle ut fra byene ved makt og løgner og plasserte det utmattede folket i arbeidsleirer hvor de måtte jobbe med jorda dag ut og dag inn. I steden for å lage et skilleløst samfunn ble det dannet en ekstrem overklasse og underklasse hvor overklassen hadde alt av eiendeler, makt og mat, mens underklassen kunne bli drept for hva som helst og ble sultet og undertrykt til det ekstreme. De drepte for fote alle som hadde hatt noe med Lon Nol-regjeringen å gjøre og gamle soldater. Men de drepte også alle som var intellektuelle eller hadde hatt noen som slags stilling i det gamle samfunnet, eller de som ble anklaget for det. Leger ble henrettet, men ga først et par måneders opplæring til de veldig ofte analfabetiske Khmer Rouge soldatene som deretter fungerte som leger. Og de praktiserte kun tradisjonell medisin siden moderne medisin ble sett på som kontrollert av Vesten og dermed skadelig for landet. Byfolk ble kalt det 'nye' folket og disse var ikke verdt en geværkule en gang, de ble drept ved slag mot hodet og kropp. Lærere, folk med briller eller egne meninger, alle som ble anklaget for å tro at de var bedre enn andre, alle som kunne noe som helst ble drept. Siden familien også ble sett på som en institusjon, ble denne delt opp og barn hjernevasket til å hate foreldre. Khmer Rouge-soldatene var ofte barn i ti-tolv-års alderen som gjerne drepte sine egne foreldre og var så ondskapsfulle og gjennomtrengende voldelige at det å drepe var en helt vanig aktivitet de utførte uten problemer. I 1979 invaderte vietnamesrne Kambodjsa og presset Khmer Rouge inn i jungelen mot grensa til Thailand og befridde landet fra tyranniet det hadde blitt utsatt for de fire siste årene. Et av de verste folkemordene verden har sett og som bare kan sammenliknes med Hitler og jødehatet kom endelig til en ende. Men Khmer Rouge finnes den dag i dag og er ledet av Pol Pot som fremdeles prøver å få makten i landet ved å sloss og angripe broer og lignende. Ca 2 millioner kambodsjere døde under Pol Pots regjering ved sult, utmattelse, sykdom eller henrettelse. Historiene er mange og forferdelige og enhver kambodjser er påvirket av dette...og det merkes. Dette er et land fylt med sorg.

Vi kom til Kambodsja med fly til Siem Reap torsdag 14. desember og vi bestemte oss fort for at vi likte landet. Folket var ekstremt hyggelige og hjelpsomme og i taxi'en fra flyplassen ble vi invitert med til å få en omvisning i byen av sjåføren som endte med å følge oss hele oppholdet i byen. Vi fikk sjekket inn på et lite og sjarmerende hotell som nok ikke var det reneste vi har sett, men absolutt det billigste vi har bodd på. Første kveld ble vi hentet av sjåføren vår som tok oss med til en klubb for kambodjsere. Vi gikk inn i det mørke rommet hvor rolig musikk strømmet fra høytalerne og par danset tett. Det var nesten ikke lys der inne, men vi ble guidet til et bord hvor vi hadde god utsikt over lokalet. Sjåføren vår, Thom, forklarte at det var kjærestenes kveld og da ble lyset dempet og jenter og gutter fikk en mulighet til å danse tett med hverandre og kanskje til og med la hender vandre litt til steder det vanligvis ikke er akseptert at hender er. Og da snakker vi etter kambodsjiske standarer, så rygg og sidene er vel noen av de mest ekstreme stedene som blir berørt i mørket...men en vet jo aldri Den rolige musikken og parene fikk være i fred i sin egen sfære noen sanger før plutselig discolyset kom på og DJ'en annonserte et eller annet over høytalerne. Gulvet ble tømt rakst for kjærestepar og før neste sang ble satt på strømmet unge gutter ut på gulvet og beveget seg til rytmer som vi ennå ikke kunne høre. Men musikken kom raskt på og de tilpasset bevegelsene til rytmene og danset vilt. Folk løp omtrent til gulvet og danset i vill ekstase uten stopp i lang tid. Det var veldig interessant og morsomt å bevitne og vi ble sittende som et taust publikum til begivenheten før vi også kastet oss med i ekstasen til de unde kambodsjerne. Inni mellom kom den rolige musikken på igjen og kjæresteparene fikk sin tur før rytmene igjen tok over og de single fikk mulighet til å danse med hverandre i flokk. Etter en pulje med roligdans ble det igjen satt på dansemusikk og vi forventet igjen den ekstreme formen for dans hvor ingen hemninger finnes som de hadde praktisert hele kvelden, men denne gangen startet et par gutter en rolig dans hvor det for det meste var hendene som beveget seg i rolige, myke bevegelser og bena fulgte etter i et mønster som de alle fulgte. Flere kom til og alle danset helt likt. En veldig elegant dans som var enkel i form men fin å se på. Til slutt var gulvet fylt av ungdommer som alle danset det samme. Thom forklarte meg at det var en slags folkedans som de alle lærte på skolen og vi ble igjen sittende som tilskuere til denne snodige begivenheten. Vi kunne ikke la vær med å sammenligne kvelden med noe kjent, og de rolige delene av kvelden minnet om en hvilken som helst klassefest fra barneskolen hvor klønete små kropper prøver å finne ut av hva det vil si å være kjærester og prøver å finne en hver unnskyldning for å være nær den en liker. De mer ekstreme delene av kvelden overgår et hvert diskotek eller nattklubb jeg har sett hjemme og de danset i vill fryd uten å tenke på hvordan det så ut...det virket som om følelsen og befrielsen av å bevege seg var det som telte. Vi endte kvelden ganske tidlig og forlot ungdommene til sitt.

Vi sov lenge og sto opp i elleve-tiden dagen etter. Thom hentet oss klokken tolv og ferden gikk mot Angkor Wat. Vi kjørte med bil ut mot området og etter hvert ble hus erstattet med høye trær og landskapet ble mer og mer imponerende. Trær høyere enn jeg har sett før, bladdekket bakke og apekatter som løp, hoppet og samlet frukt, røtter og alt de ellers kunne finne. Snart svingte vi langs en slags sjø og vi kunne på andre siden se en mur som gikk langs vannet. Vi kjørte langs vannet som viste seg som en vollgrav rundt verdens største religiøse monument, Angkor Wat, og etter en ny sving så vi inngangen åpenbare seg langs muren med sine høye, markante tårn så kjente for oss fra postkort og lignende. Vi kjørte forbi Angkor Wat i første omgang og kjørte videre for å se Angkor Thom og Bayon. Angkor området er et av de mest imponernde områdene en kan besøke...ja, jeg vil påstå i verden! Det er dette området hvor keiserne i tidligere tider bygde sine palasser, festninger og religiøse templer og det finnes, ja jeg vet ikke hvor mange, ruiner av stolte bygninger å se i dette området hvor Angkor Wat er det største og mest kjente. Det sies at det trengs en uke for å se Angkor Wat ordentlig med alle dets detaljer og intrikate utforminger, i tillegg er det en haug andre templer og bygninger å besøke...vi hadde ca en dag. Først besøkte vi Bayon, en av de mer kjente ruinene og vi tuslet rundt og tok bilde etter bilde og så oss mette før vi fortsatte mot Angkor Wat. Å besøke Angkor Wat er litt som en reise i seg selv. Det er et enormt område så en må gå mye for å se alt og alt er så stort, det er litt av et eventyr. Jeg vil ikke forklare for mye, for mine ord vil nesten være en fornærmelse mot stedet siden jeg ikke vil være i stand til å beskrive det rettferdig. Men vi fikk i hvert fall sett Agkor Wat en god time-halv annen før vi satte oss ned på sletten foran hovedbygningen for å se solnedgangen. Solen farget himmelen og bygningene og lagde den magiske stemningen som Angkor Wat er så kjent for i det den sank ned bak horisonten og forsvant. Mørket kom snikende idet vi kjørte tilbake til sentrum, ferdige for dagen, og vi spiste en stort måltid på indisk restaurant før vi gikk hjem og la oss tidlig...vi hadde en veldig tidlig morgen å se frem til.

Klokken var kvart over fire om morgenen idet vi karret oss opp av sengen (eller, Eline og jeg sto opp, Miriam ga oss vår daglige konsert med syting før vi nesten tvang henne ut av sengen litt nærmere fem...kommer til å savne 'skjetten-Miriam' som ikke orker, ikke har klær eller må på do...medalje i syting er utdelt!). Vi ble hentet klokken fem av Thom som kjørte oss tilbake til Angkor Wat hvor vi og en horde turister satt sammen idet mørket gradvis ble farget av solen som sto opp. Fra blått til lys rød før lyset endelig var på plass en time etter og vi beveget oss videre til Ta Promh. Det er her Tomb Raider med Angelina Jolie ble spilt inn, og for et sted! De gamle ruinene er flotte i seg selv, men det som gjør stedet så fantastisk er de enorme trærne som har jobbet seg gjennom stenene med røttene sine og troner templene som herskere av Ta Promh. De strekker seg høyt mot himmelen og viser naturens sanne krefter i all sin råhet...og det slo meg mens vi gikk rundt der: Gi naturen tid og den vil med all sannsynlighet klare å overkomme alt det vi slenger mot den, uansett! For den er kraftfull og vil ikke la seg kue så lett!

Vi avsluttet Angkor-området med Elephant Terrace og kjørte derfra til Tonle Sap sjøen hvor vi fikk en rundtur med båt før vi sa ha det til Thom og ble hentet med buss på hotellet som skulle kjøre oss til Phnom Penh. Vi prøvde å sove litt, noe som ikke er så lett i en skranglete buss med mye flott natur utenfor vinduet. Jeg hadde kjøpt meg to bøker dagen før av ei gatejente, Ancient Angkor og Children of Cambodias Killing Fields og skulle sette meg til å lese den siste da jeg kom i samtale med den kambodsjiske damen jeg satt sammen med i bussen. Inspirert av min nykjøpte litteratur begynte jeg å spørre henne om krigen. hun hadde vært fem til ni år under Khmer Rouge-regimet og kunne fortelle at de fleste i Kambodjsa er i dag, som hun sa det, 'ikke friske i hodet'. Hun pekte på tinningen sin som for å vise meg hva hun mente og fortalte at de fleste i dag sliter med bilder fra krigen som gjør at de ikke er helt gode i hodet. Hun hadde selv gått til psykolog for å prøve å handskes med bildene. Jeg spurte om hun hadde mistet noen og hun svarte 'alle'... Besteforeldrene hennes hadde fått 18 barn som alle hadde sine egne familier, til sammen var de 75 i hennes familie; etter Pol Pots regjering er det fire igjen. Hun hadde overlevd fordi hun hadde jobbet for en dame som stuepike og hadde blitt tatt for å være sin arbeidsgivers datter. Etter krigen hadde de flyttet sammen til Phnom Penh, men da hennes nye mor hadde død hadde hun dratt tilbake til Siem Reap hvor hun hadde blitt gjenforent med tanten, hennes mann og ene sønn...de eneste som var igjen av familien. Hun har mistet søsken, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler...alle! Men hun smilte hele tiden, selv mens hun fortalte, og hun utstrålte kun vennlighet. Denne samtalen satte standaren for vårt opphold i Phnom Penh som ble veldig preget av Kambodsjas voldelige historie.

Vi var fremme i hovedstaden i det mørket senket seg over landet og vi fant et utrolig koselig gjestehus som strakte seg utover vannet og hadde planter overalt. Vi spiste middag og la oss ikke alt for sent i vårt store, luftige rom og fikk en god natts søvn. Dagen etter fikk vi skyss fra hotellet for å gjennomføre dagens runde av byen: tre unge kambodsjiske gutter på hver sin scooter med oss bak. Vi kjørte i sikket tjue minutter ut av byen, fra asfalterte veier i til støvete og humpete veier gjennom landsbygda til vi kom til første destinasjon: Killing Fields. Det første vi så var bygningen som er satt opp som et minne om ofrene for krigen. Killing Fields var et av de områdene i Kambodsja hvor Khmer Rouge tok med seg de som var dømt til henrettelse for å drepe de. I begynnelsen ble ofrene bare kjørt ut og henrettet på stedet, men etter hvert var det så mange som tre hundre som ble drept om dagen, og soldatene hadde ikke kapasitet til å drepe alle som ankom hver dag slik at flere måtte vente i skur som ble satt opp. Kvinner, barn, gamle, unge...over åtte tusen mennesker ble drept på dette området. Og i bygningen som møtte oss kunne vi se alle åtte tusen hodeskallene som ble gravd opp og nå ligger til utstilling slik at folk som kommer kan få et lite bilde av hvor grusomt det som skjedde der faktisk var. De drepte folk ved slag mot hodet og kroppen fra bambus-stokker, baksiden av økser, spader og lignende. Barn ble slått mot trestammer. Spebarn ble holdt i bena og slengt mot trærne til de døde. I en grav ble det funnet over hundre hodeløse lik, en grav var kun kvinner og barn...129 massegraver tilsammen. De fleste som døde på Killing Fields var fanger fra S-21, det verste fengselet under Khmer Rouge-regimet, men det kom også folk fra hele landet dit. Jeg trenger vel egenltlig ikke nevne at dette var en sterk opplevelse?
Etter Killing Fields tok vi et kjapt stopp på det russiske markedet før vi kjørte til museet som supplerer Killing Fields i forståelse av hva som hendte i denne voldelige delene av historien til landet. Museet er rett og slett S-21 fengselet. Her gikk vi fra rom til rom hvor fanger ble holdt fanget, torturert og drept. Første del av museet var en etasje med rom hvor det kun sto en seng i hvert rom. På hver seng lå det utstyr som hadde blitt brukt til å holde fangene lenket til sengen og på veggen bak hver seng var det et stort bilde i svart hvitt av fangen som ligger i sengen. Jeg antar at fangene er døde på bildene for det er fult av blod rundt hode-området på alle bildene og kroppene ligger i rare stillinger og ser livløse ut. Neste bygning var fylt av glassrammer med bilder av alle som har vært fanget der. 'Mugshots', som det heter, av hver eneste fange. Hver fange fikk skrevet ned sin biografi og tatt bilde av. Dette ble holdt sammen med tilståelsene fangene har gjort under tortur. Det var kanskje den sterkeste delen av museet. En skulle ikke tro at å se på nesten ni tusen bilder av kvinner, menn og barn skulle være så kraftig, men det er det. Der henger hver eneste en av de som ble henrettet gjennom sult og tortur og titter på deg fra fortiden. De fleste ser helt vanlige ut, noen er bundet på hendene og noen er forslått... Det som er kraftig er øynene deres. Det er de tristeste, reddeste øynene jeg har sett. All verdens sorg ligger i hver eneste av disse menneskene og blir sendt rett inn i hjertet på hver som tar seg tid til å se inn i deres øyne. Og for hvert bilde jeg så, for hvert offers øyne jeg så inn i, for hvert skritt jeg tok i dette forferdelige stedet forsto jeg mer og mer av hva det vil si å bli sultet, torturert, ydmyket, holdt fanget, få røvet friheten fra seg. Ikke slik som de forstår det, men bedre enn jeg noen gang har forstått det selv. Noen bilder fikk stolthet og sinne til å lyse fra glassmontrene og en kan se fra disse bildene at uansett hva du tar fra et menneske, om det er mat, frihet eller livet, så kan du ikke ta dets sjel...selv om jeg er veldig sikker på at det var mange som mistet seg selv i dette fengselet. Når de dør er de fri, uansett hva du utsetter de for i livet, uansett hva du tar fra de eller truer, mishandler eller straffer med. Jeg fikk se bilder av blødende mennesker, døde mennesker, forslåtte og blodige lå de der i sine små celler, fysisk ødelagte til det ugjenkjennelige. Hva er det i menneskers natur som gjør det mulig å gjenta slike handlinger gang på gang? Vi hadde andre verdenskrig og verdenssamfunnet sa at vi aldri måtte la dette skje igjen...tretti år etter skjer det samme i Kambodsja...og hva med Sudan i dag? Og hva kan et frustrert verdenssamfunn gjøre når det blir truet med mer død og fordervelse hvis noe gjøres for å redde de uskyldige? Samvittighetsløs er det verste et menneske kan være...i Kambodsja ble barn hjernevasket til å tro at vold var det riktige å gjøre, at et menneske er mindre verdt og dermed rettferdiggjøres voldshandlinger og overgrep. Samvittigheten rammes ikke fordi de er blitt lært til å tro at det er det rette. Og etter at voldshandlinger av slike grusom karakter gjentas nok ganger, fratas gjerningsmannen muligheten til å føle noe... det er blitt en vane og dermed blir handlingene mer og mer grusomme og de følelsesmessige konsekvensene for morderen mindre og mindre. For en grusom tanke at slikt fremdeles skjer, hver dag, og antagligvis vil fortsette å skje så lenge menneskene finnes på denne jorden. Killing Fields fikk meg til å tenke og jeg vet ikke hvor vidt jeg liker den effekten det har hatt på meg. Jeg fikk en bredere forståelse av en del av verdens historie, men det kan godt tenkes at tiden vil vise meg at jeg godt kunne vært foruten denne forståelsen. Det er ingen hyggelig viten å ha at så mange mennesker lider for andre menneskers maktsøken, og så lenge det ikke hjelper noen, skulle jeg gjerne forblitt uvitende om dette.
Resten av fengselet viste meg de små cellene, torturredskaper og bilder av handlingene. Helen veien føltes det ut som om fortidens spøkelser fulgte meg og jeg kunne nesten høre skrikene og se fangene i cellene. S-21 var en skole før det ble et fengsel, og det bærer det preg av den dag i dag...og det var kanskje det verste. Blant torturredskapene og cellene så jeg for meg barna som løp til timer, lekte i friminuttene og praktiserte sine normale liv i all sin hverdagslige lykke. Deretter kom 1975 og forandret et helt folks forståelse av hverdag og rutiner. Enkle liv som besto av vanlige gjøremål like de vi utfører hjemme i Norge ble erstattet med sult og pinsler. Og vi kan alle lese ordene og vi vet hva sult er, vi vet hva utmattelse er, vi vet hva henrettelse er, men vi forstår det ikke. Les 'Children of Cambodia's Killing Fields', les og se 'Killing Fields', men gjør det kun hvis du vil ha en bedre forståelse av disse begrepene...jeg vet ikke om jeg ville ha det.

Vi reiste fra Kambodsja dagen etter med buss til Ho Chi Minh City, siste stopp før hjemreise. På veien så jeg på folket. Alle over tretti år har overlevd Khmer Rouge-regimet, jeg så etter disse menneskene for å se om jeg kunne finne spor etter sorgen og lidelsene i dem i dag, og jeg var overrasket over hvor mange unge jeg så, selv om det jo egenltlig ikke er så rart etter en slik krig. Vi ble omtrent overfalt av tiggere i det vi tok ferge over Mekong-elven, men alle var barn, og med rene, nykjøpte klær forstår du at disse nok ikke er de som trenger hjelp. De som møter turistene er sjeldent de som virkelig trenger pengene. Og jeg har en følelese av at det er mer enn penger dette landets folk trenger for å komme seg tilbake til en lykkelig hverdag.

Koh Samet, Ko Samet eller Ko Samed....uansett: Vi elsker deg! For en herlig, herlig forandring aa komme til denne sydhavsoya! Livet er igjen herlig etter mye hektisk reising og foelelsen av at vi ser det meste av Soeroest Asia gjennom buss- og bilvinduer. Thailand rakk aa bli fantastisk foer vi forlot det, men likevel maa jeg si at til naa har Vietnam og Laos absolutt oeverste rankering over steder aa vaere. Vi kom til Koh Samet soendag kveld. Etter aa ha sittet tre timer i en trang minibuss med andre turister kom vi frem til havnebyen hvor vi skulle ta baat over til oya. Paa reisebyraaet hvor vi maatte bekrefte billetten vaar overtalte damen som eide stedet oss til aa ta speedbaat isteden for ferge. Koh Samet er en nationalpark hvor en maa betale fire hundre bath for aa vaere. Hvis vi tok baat ville vi kun betale to hundre bath, komme frem raskere og faa kjoert tur med speedbaat! Saa vi takket ja alle aatte fra bussen vaar, fikk hver vaar brukte billett til nationalparken og ble fulgt ned til baaten - en meget saa stilig speedbaat med plass til baade bagasje og oss atte pluss en annen gruppe turister med samme avtale. Jeg satt helt fremst i baaten og fikk kjenne frisk luft og se lyn- og tordenvaeret som var langt fra oss ute paa det aapne havet i det vi suste ut mot oya. Vel fremme sjekket vi inn i en bungalow foer vi gikk ned til stranden hvor vi satt paa bambusbord i sanden og spiste middagen vaar. Senere ble det flammeshow i vannkanten og vi forflyttet oss over paa matter med puter og lave bord som ogsaa var lagt ut over den myke sanden og etter litt fikk vi selskap av to fra baaten. Rosa, en fantastisk engelsk jente med et vakkert smil og mye god humor, og en festlig tysker ved navn Freddie som hadde store kroeller og sa 'Wathever' saa ofte han kunne. Det ble en festlig kveld med mye dansing og prat og saa festlig var kvelden at jeg ikke klarte aa bevege meg ut av bungalowen foer moerket senket seg dagen etter (litt skammfull over det). Dermed fikk ikke jeg sett Koh Samet i dagslys foer andre dagen vi var der, men jeg fikk to fine kvelder med jentene og vaare nye venner. Koh Samet er vakkert om kvelden ogsaa da de mange stedene som ligger langs stranden lyser opp kvelden med mange farger og ildshow som fanger oppmerksomheten. Men aa se stedet i dagslys tok pusten fra meg. Den hviteste, fineste sand, saa myk som silke. Turkist hav i mange sjatteringer hvor den hvite sanden skinner igjennom vannet og lager et fint fargespill i blaatt. Palmer og jungelen som ligger tett paa bungalowene som ligger spredd bortover langs stranden. Og utsikt mot det aapne havet. Om dagen kunne vi ligge og sole oss og bade naar varmen tok overhaand. Ble vi sultne kunne vi bare bevege oss et par meter og sitte under store, skyggende traer hvor svale vinder stroek oss forsiktig og fikk lanternene i trearne til aa vaie saa vidt. Og om kvelden spiste vi god middag og saa paa livet rundt oss. Siste dag paa Koh Samet dro vi igjen ut med speedbaat til en annen, mindre oy hvor vi snorklet og slappet av i skyggene paa stranden. Vi snorklet ved et korallrev paa en annen oy og klatret opp paa toppen av en tredje hvor vi fikk se utsikten over det Thailandske oylandskapet som strakte seg under oss. Solen skinte hele tiden og vi avsluttet dagen med aa besoeke en fiskefarm hvor de hadde hai, skilpadder og tropisk fisk i alle former og farger. Jeg fikk kose med en stor havskipadde, men ga meg da leopardhaien i samme avlukke glefset etter meg. Jeg fikk holde smaa skilpaddeunger, ivrige og nysgjerrige og fikk se mange andre morsomme og spennende ting foer vi kjoerte tilbake til stranden. Siste kveld paa oya gikk med til film, prat og god middag mens vi noet vaar siste dag og kveld paa strand for denne gang.

Det som var kjedelig med oya var at den var infisert med to ting: Svenske turister og mygg! Det er ikke det at vi ikke liker turister fra Sverige, det er bare det at for mye blir for mye. Og det er en helt annen type turisme i Thailand enn andre steder vi har vaert. Vanligvis moeter vi backpackere med spennende historier og felles interesser som oss, mens i Thailand ser en mye mer av 'Sydenturisme' som jeg velger aa kalle det, hvor festing og hamburgere er viktigere. Og misforstaa meg rett: Hyggelige mennesker, absolutt, egentlig ikke noe i mot dem, det er bare det at vi er naa vant til at alle er aapne og vennlige og klare for aa moete hvem som helst; prate med hvem som helst. Paa denne oya var turistene hakket mer reserverte. Og myggen! Herregud! De kunne vaert litt mer reserverte...store som fluer og biter slik at det gjoer vondt! De var ordentlig plagsomme... Og det var jo ogsaa trist aa se de fantastiske sjoedyrene fanget paa den maaten for turistenes glede over aa titte paa dem. Men bortsett fra alt dette: En super ferie! Og vi mistet litt motet til aa reise til Kambodsja siden det ville si mer stressing og intens reising naar vi naa hadde hatt muligheten til kun aa slappe av og nyte livet noen dager. Rosa og Freddie reiste dagen foer oss og Karin kom kvelden foer de reiste igjen...hyggelig aa moete folk paa denne maaten, ufattelig trist naar vi skilles og kanskje andri sees igjen. Men vi lot ikke ferien ta overhaand og torsdag morgen reiste vi tilbake til Bangkok hvor vi saa tok flyet til Kambodjsa. Og saa fortsatte den intense reisingen. Og vi liker jo det ogsaa

Ahh! Glemte det nesten helt! Jeg ble kriminelt solbrent den foerste dagen i sola! Skulle ikke vaert lov naar en har slik hud som meg som jeg vet blir solbrent lett! Jeg klarte aa ligge paa magen i et par timer uten noen som helst beskyttelse, noe som foerte til at jeg ikke kunne rette ut bena paa et par dager fordi jeg var saa brent. Og dere skulle bare sett skillet paa rompa! Herregud, saa kloenete jeg kan vaere... Men, men....jeg fikk som fortjent! Naa har jeg ikke vaert orentlig solbrent paa evigheter og da glemmer en lett hvor sart hud en har og da hender gjerne slikt... Og naa som det gror kloer det noe helt infernalsk!

Uansett; til neste gang: Hepp!

Jeg kom meg ut paa andre siden med livet i behold og lommeboka inntakt. Jeg ble i det minste ikke ranet, voldtatt eller drept...rundlurt er jeg sikkert blitt flere ganger, men ikke saa mye at jeg ikke kan taale det. Har ikke det beste inntrykket av Bangkok, det er saa stort og alt for mye aa gape over paa en gang slik at foelesen jeg sitter tilbake med er vanskelig aa tolke. Jeg er ikke saa glad i storbyer naar jeg kun har et par dager til raadighet...er for mye aa gjoere og jeg mister lett oversikten. Men vi har hatt det koselig og goy...absolutt! Det kunne vi vel egentlig ikke unngaa...for som skrevet i forrige innlegg: Denne byen har vaert inngangsportalen for backpackere til Asia i lang tid. Byen har utviklet seg til et Mekka for reisende som vil se Soeroest-Asia og aktiviteter en kan bedrive er paavirket av dette. Det blir lett aa henfalle til hedonistisk turisme, og det er jo selvoelgelig deilig Og det tror jeg egentlig gjelder for hele Thailand. Alt er tilrettelagt slik at en skal ha det best mulig og nyte til det fulle den lille ferien en har. Dop florerer, sex er det overalt (og Thai-folket er vakre! Skulle jeg selv bedrevet sex-turisme ville jeg valgt Thailand) og alkoholen flyter mens tilbudene om underholdning stroemmer paa. Naa skal jeg innroemme at alt dette er ekstremt interessant aa bevitne og det er en verden jeg har hatt det goy med aa faa oppleve, men det er ikke helt min greie og jeg synes det er deilig aa reise videre. Saa vi lar naa 'she-males' vaere det de vil vaere og pakker sekken og drar til vakre Ko Samet soeroest for Bangkok. En liten oy hvor strendene lokker og vi skal faa slikke sol de siste dagene vi er her. Jeg maa nok komme tilbake til Thailand ogsaa en gang...jeg skal gi landet en ny sjanse til aa bli fantastisk, for jeg foeler egentlig ikke at jeg har sett det enda...det kommer kanskje naa naar vi reiser videre... Da vi kom hit moette vi tilfeldigvis Eva fra studiet i det vi gikk nedover Khao Sa, backpacker-gata i Bangkok. Karin kom senere paa kvelden og Anders og Erlend var ogsaa i byen, saa vi ble en liten gjeng Kulturstudier-folk paa tur. Det ga oss ogsaa mulighetene til aa dele oss opp, saa mens Karin, Eline og Eva dro til tannlegen og paa shopping, dro gutta, Miriam og jeg paa safari. En stor dyrepark i utkanten av byen kunne tilby sjoeloeve-show, fugle-underholdning og safari hvor vi fikk se loever og Bengal-tigre paa kloss hold. Vi hadde en morsom dag hvor vi fikk se mange flotte dyr...til og med isbjoern! Og det var trist. Jeg elsker dyr og aa se de naerme, men aa se de fanget i bur paa denne maaten er bare hjerteskjaerende!!! De hadde til og med en stolt oern fanget i et lite bur... Uansett er det det mest spennde vi har gjort her. Ellers har vi bare tuslet rundt og tittet paa livet. Folk som faar dreadlocks paa gata, tilbud om ping-pong-show, og da av det perverse slaget, og aa bli servert av menn i kjoler med silikon i alle ender. Spennende var det i alle fall

Ni dager til jeg kommer hjem...nedtellingen er begynt! Gleder meg masse og kjenner sommerfugler i magen hver gang jeg tenker paa at vi snart er i Norge igjen... Fire maaneder siden sist...lenge det!

Vi 'snakkes' snart igjen....til neste gang: Hepp!

Ja, jeg er i et nytt land...igjen Merkelig hvor fort en kan forflytte seg fra sted til sted. Og saerlig mellom steder som en til vanlig tenker paa som langt, laaangt borte. "...og saa skal vi en tur til Bangkok, forhaapentligvis finner vi en strand et eller annet sted i Thailand noen dager foer vi svipper innom Kambodsja paa vei til Ho Chi Minh City...": En veldig vanlig setning sagt av oss de siste dagene. Naar ble verden et lite sted? ...men likevel stor! AAh, herregud saa stor denne verden kan vaere! Jeg er litt redd for Bangkok, nemlig. Det er en stor, stoeyende by med mye trafikk, forurensing og folk som helt sikkert er ute etter aa ta akkurat meg. Vietnam og Laos er vennlige land som har opplevd en boost i turisme det siste ti-aaret. De er derfor forholdsvis sikre ennaa, mens Bangkok har vaert inngangsportalen til Soeroest-Asia for backpackere i lang tid naa. Byen er vant til slike som oss og har laert seg de beste triksene for aa faa flest mulig penger ut av oss og kanskje ogsaa noe mer...? Oahhh...det er skummelt! Alle forhaandsregler jeg noensinne har hoert, alle forferdelige historier som har passert min vei ligger naa og ulmer i bakhodet mitt. Jeg er livredd for aa bli rundlurt, ranet, voldtatt, drept. Jeg sanvner Vientam!!! Trygge, fine, flotte Vietnam som jeg forstaar meg paa og vet hvordan jeg skal takle! "Men det kan jo ikke vaere saa ille?" sier en liten stemme inne i meg et sted... "Backpackere kommer jo hit hver dag, og de har det fantastisk, nyter livet og kommer seg trygt ut paa andre siden uten problemer. Hvorfor skulle det ikke bli slik med deg ogsaa?" Joda, sier jeg til meg, da...det er sant, jeg uroer meg sikkert uten grunn...men det sa sikkert de som ble rundlurt, ranet, voldtatt og drept til seg selv ogsaa!!!
Nei, naa skal jeg la paranoiaen min ligge litt...ingen grunn til aa palge dere der hjemme med den. Gaar snart tom for penger paa dataen, saa jeg maa skyndte meg.

Elefantene var fantastiske! Jeg fikk sitte foran paa hodet og styre over halve veien paa rundturen rundt i tjukkeste jungel! Det var absolutt nydelig!!! Og vannfallet var forfriskende og vakkert i all sin prakt. Siste dag i Luang Prabang gikk med til vill shopping paa nattmarkedet og flere julegaver ble kjoept. Vi spiste vaar siste middag paa en lokal restaurant med grill paa bordet hvor vi lagde vaar egen mat...helt nydelig...orgasmisk, om jeg faar si det selv Og i dag tok vi altsaa flyet i to timer til vi kom til Bangkok. Denne stoyende, store, skremmende byen jeg naa skal vaere i over helgen. Tror vi drar til Pattaya paa soendag for strandliv og sol foer vi tar turen til Kambodsja.

Vel, naa maa jeg dessverre gaa...igjen

Kos dere i kulda med Linus i svingen og andre juleforberedelser. Saa at Ari stemmer Ap og at Vietnam har hatt en ny tyfon...blir godt aa komme hjem til en normal verden (haaper ordene kan videreformidle ironi).

Til neste gang: Hepp!